Den gylne fjær:«Men si meg, ser du denne også, eller er det bare noe jeg innbiller meg?» Saul la fjæren i Ellis fang.
«Ååå, så vakker den er,» gispet hun.
«Så den er virkelig, altså. Hva … vil du si det er?»
«Det er en gyllen fjær, bestefar.»
«Det stemmer, Lille kanin. Og hvilke fugler kjenner du til som er gylne som denne?»
Elli rynket på nesen mens hun tenkte seg om. «Ingen. Hvor kom den fra?»
«Den landet på ansiktet mitt mens jeg sov. Jeg satte meg ved bordet med den, og fjæren så ut til å trekke hånden min med seg. Det du nettopp leste, er den historien jeg så for meg. Men historiene mine har alltid kommet gjennom munnen. Hånden min kan ikke fortelle.»
«Det må være en magisk fjær.»
Saul strøk over bordplaten han hadde pusset så den glinset som sateng ute i hagen for mange somre siden, og som nå var ripet og full av flisete værhår. «Men Keiseren har forbudt magi,» hvisket han og kjente frykten stige. «Det er ulovlig å praktisere noen form for magi.» «Bestefar … hva betyr dette for oss?»
Saul tenkte seg om lenge og vel. Det var absolutt på tide med forandring; det hadde bare aldri slått ham at han kunne forandre noe. Denne nye tanken tok pusten fra ham da han svarte: «Lille kanin, jeg tror det betyr at … at jeg kan melde meg på Historiens seks sirkler.» Kunne han det? Våget han det?
Elli hvinte av fryd og spratt opp og ned på den vaklevorne sengen; øynene var dobbelt så store som vanlig og strålte fem ganger mer. Saul skulle til å be tynt om at hun sparte sengen, men ombestemte seg og spratt sammen med henne.
«Men hvordan gjør jeg dette?» spurte han åndeløst. «Jeg kan ikke sende Keiseren en bordplate. Jeg kan ikke sende inn historien min på møblement!»
«Jeg har et pergamentark til leksene mine. Du kan få det. Jeg sier bare at jeg har mistet det, så gir frøken Spirilla meg et nytt.»
«Jeg kan ikke oppfordre deg til å ikke gjøre leksene dine. Eller lyve for lærerinnen din!»
«Å bestefar. Dette er viktigere enn lekser! Jeg kan gjøre lekser resten av livet. Du har bare en uke på deg til å skrive en historie.»
«En uke?»
---
Blidö, Stockholms skjærgård
Juni 1965
Audrey hadde sett ham på avstand før, når hun hadde vært på gården, men dette var første gang hun kjøpte melken av ham. Hanhaddelyst hår– som riktignok var nesten borte i en skyggelue akkurat nå– og blå øyne, akkurat som moren, mormoren og morfaren hennes. Sånn hun hadde forestilt seg at alle svensker hadde, før hun kom hit og skjønte at det ikke stemte helt. Men det var ikke derfor han hadde fanget oppmerksomheten hennes. Det var fordi det virket som han jobbet så hardt, nesten som om han tok ut en frustrasjon over noe når han jobbet. Og kanskje også fordi … Blikket hennes sveipet fort over ham der han lastet melke spann opp på kjerra, de tilhørte småbarnas feriekoloni. Sist gang hun var her, hadde hun bråstoppet i døra inn til fjøset da hun fikk øye på ham. Den gangen hadde han ikke hatt skjorte på seg, sånn han hadde nå. Nesten forhekset hadde hun stirret på den nakne ryggen hans og de senete musklene som beveget seg under huden mens han rengjorde båsen kuene sto i om natten. Hun hadde blitt helt tørr i munnen, selv om det ikke akkurat var første gang hun så en mann i bar overkropp. Eller en naken mann heller, for den saks skyld, men naken hadde han selvsagt ikke vært. Nesten alle rundt henne jobbet hardt med fiske. Ja, ikke Samuel, selvsagt, som var lege. Og ute på havet beholdt man skjorten på, men når man kom inn til land for å ta seg av fangsten så havnet den ofte av, i hvert fall i sommerhalvåret.
«Liker de den?» Den unge mannen foran henne fortsatte å laste spannene opp på kjerra og kastet et blikk mot barna som løp omkring og lekte på enga bak dem.
Audrey løftet fort blikket til ansiktet hans og merket at hun hadde sunket hen i egne tanker. I det sterke morgen lyset var det lett å se at han ikke var mye eldre enn henne, kanskje bare noen år – og at han så enda bedre ut enn hun først hadde trodd. Ikke som Samuel, selvfølgelig, som hadde et nærmest perfekt ansikt. Men Samuel var likevel ikke kjekk på den kjedelige måten, han hadde en karisma som ingen kunne unngå å merke, muligens med unntak av henne selv. Den unge mannen foran henne hadde også en utstråling, han virket trygg på seg selv uten å være altfor selvsikker. Øynene og det lille smilet ga et vennlig inntrykk.
«Ja, det er en fin og fet melk,» svarte hun og håpet i det samme at han ikke hadde lagt merke til at hun hadde spionert på ham sist hun var her.
Til toppen